kjerstisandnes

God morgen.

Idag blir det eventyr, første del av et samtidseventyr.
Skrevet og diktet her jeg sitter, og glem nå ikke, at alt er det reneste oppspinn!! 
God fornøyelse!
 

Laila var en dame på 37 år.
Med sitt brun-fargede hår, sine slanke lemmer og ikke minst sitt store smil,
ble hun ofte tatt for å være yngre.

Og hun elsket det,
Laila var nemlig ungdommelig og leken til sinns,
i motsetning til sin mann....

Trygve var Laila`s mann, også 37 år,
utdannet økonom med en fast stiilling i kommunen.

Trygve var en av disse brune mennene,
disse brune mennene som overhode ikke er brune,
de har vel heller mer den veldige hvite hudfargen,
som vitner om timer bak regnskap og støvete bøker.

Trygve var egentlig en pen mann,
man så det liksom bare ikke bak den triste fasaden.....

En lørdag i september sto Laila tidlig opp,
hun plukket frem soppkurven og tok på seg gode sko.

Laila visste om et sted de lekreste kantareller vokste,
der gikk hun og plukket hvert eneste år,
og nå hadde hun store planer for en lekker kveldsrett til Trygve og seg.

En deilig rett med kantareller.....litt vin...og kanskje de kunne få snakket litt om..... 

Innover i skogen bar det,
og Laila lot tankene få fri flyt.

Hun tenkte på samlivet til Trygve,
på hvordan det var stagnert fullstendig,
på hvordan han aldri tok initiativet til noe lengre....ikke siden.....

Laila ble en smule rød i ansiktet der hun gikk.

Sannheten var vel at trygve ikke hadde tatt initiativ til noe som helst, 
etter den kvelden han kom hjem fra bowling med kameratene,
da hun hadde sittet hjemme og lest fifty shades og drukket rødvin,
mye rødvin....

Da Trygve kom hjem hadde hun omtrent overfalt ham,
tryglet han om å piske henne litt,
mens hun hadde jamret over hvor kåt hun var....

Trygve hadde mildt føyset henne bort, og sagt de kunne snakker når hun var nyktret til.

-Åh!!! Laila ropte der hun gikk, nå blodrød i ansiktet over sine egne tanker....

Det ble aldri til at de snakket om episoden,
de latet som om den aldri hadde skjedd,
de levde videre som de alltid hadde gjort....

Var ikke livet mer enn dette??

Laila var nå kommet frem til sopp-plassen.

Hun satte seg på huk for å plukke frem de søte små kantarellene.

-Hva?? Laila så forbauset rundt seg,
her var jo nesten ingen sopp igjen,
noen hadde vært her før henne,
men......

Plutselig kjenner hun en duft av røyk komme sigende,
en duft av bål.....

Laila reiser seg og ser seg forbauset omkring,
hva i alle dager,
er det folk her??

Og hva har DE med å plukke HENNES sopp??

Hun sniker seg forsiktig bortover der røykeduften kommer fra,
og etter noen meter ser hun en teltduk mellom trærne...

Foran teltet knitrer det lystig i et bål,
og ved bålet sitter en mann.....

En stor mann med kraftig meislet ansikt,
med halvlangt hår nedover ryggen,
med en trang t-skjorte over kraftige armer....

Laila kjenner hun blir mo i knærne,
sinnet hun akkurat hadde opparbeidet seg forsvinner,
og hun går som i transe nærmere mannen og teltet.

Når hun er nesten fremme ser han opp,
som om han visste hun var der,
som om han ventet på henne.....

Laila smiler skjelvende,
og mannen blotter tennene til det mest fantastiske colgate smil en kan tenke.

Han ser ut som prototypen på helten i en amerikansk film,
og hun blir nesten satt ut når han begynner å prate på klingende sogne-dialekt.
Hun hadde faktisk forventet at han skulle snakke amerikansk!

-God morgen, flere morgenfugler i skogen ser eg, slå deg ned, det blir sopp til frukost!

Mannen gjør en talende gest mot et sitteunderlag som ligger ved siden av ham ved bålet.

Akkurat som han ventet på henne....
Men hvordan kunne han vite....??

Laila setter seg,
og kikker såvidt inn i teltet samtidig,
hun fryser til når hun ser snippen av en bok....en gråsvart bok....fifty shades..... 
Men leser HAN??

Laila setter seg forvirret ned,
mannen tar frem en kopp og sjenker henne kaffe fra en bål-kanne,
han tar frem en stekepanne,
slenger på smør, og snart freser kantarellene i pannen....

-Mauritz, han rekker frem en hånd.

-Laila, piper Laila og tar den store hånden.

Mauritz holder hånden hennes mens han er henne dypt inn i øynene,
hun skjelver lett,
men plutselig høres et knekk fra skogbrynet,
Mauritz slipper hånden som om han har brent seg og kikker skremt mot skogsbrynet!

Fortsettelse i morgen.