Den ville skogsturen.

Vi startet turen i nydelig vær,
det blåste litt,
men så lenge det ikke regner er alt bare bra.

Vel inne i skogen gikk vi på lite kjente og brukte stier,
her er det mest bare utstøtte syltetøykokere og misforståtte sjømenn som oppholder seg.
Svære trollfingre rev og slet etter oss når vi gikk.

Men som den trofast og kraftige bikkja Bonnie er,
ja så ryddet hun unna det meste:

Det gikk i et forrykende tempo innover og oppver,
Bonnie var klar for kamp, her måte bare kokere og sjømenn  komme,
vi var klar!
Før vi visste ordet av det hørte vi et skrik,
jeg ble synlig skremt,
her pleier jo ingen folk å ferdes...
kunne det være noe i folkesnakket???
Og der nedi mosen fikk jeg plutselig se:

Nei, det var ingen avkappet hånd denne gangen,
men derimot en kjempeliten klump med tatoveringsblekk!

Hva i alle dager gjorde dette midt inni skauen??
Hadde syltetøykokerne endelig begynt å tatovere seg??
Eller var dette en fortrollet klump??
MUlig det var en gammel sjømann,
den sjømannen som aldri kom ut igjen fra denne skogen??

For vi vet jo alle at når mennesker blir fortrollet eller forhekset,
ja så blir allt tatoveringsblekk liggende igjen som en klump på bakken!
Vi ble skremt, og Bonnie snuste febrilsk i mosen etter flere spor:

Men det eneste vi hørte va vinden som ulte,
eller.... var det forresten ikke akkurat som om noen sang.....
en gammel slager...... na na na elsker havets våg, og vågornas brus....

Vi kikket oppover, og her var det klart at noe stort hadde herjet,
trær og busker var meiet ned, her hadde noe stort vært på ferde...

En ekkel følelse bredte seg i kroppen da vi gikk enda dypere inn i skogen,
midt inne i svarteste skauen ble Bonnie stiv i kroppen!
Hun hoppet opp på en stein og ulte som en utsultet ulv uten vinterhi.

Når jeg hørte godt etter, hørte jeg nesten litt svensk topp i ulingen og,
her var det nok best å komme seg ut,
Før vi endte opp som den misforståtte sjømannen.
Vi la på sprang, over bekk og gjennom busker,
Bonnie hoppet og spratt,
og jeg var redd for at hun kunne fått i seg noe da hun snuste på blekk klumpen...
Hun spratt litt som svensk bølgeskvulp.

Endelig kom vi oss opp ut av den ville skogen.
Glad og fornøyd hadde vi atter overlevd en skogstur,
for livet i Selvikskogen, ja det er ikke for hvemsomhelst!!








6 kommentarer

anettesbokboble

02.11.2010 kl.22:50

Ha ha ha, fantastisk, men litt vel skummel historie, er litt usikker på om jeg får sove nå ;) Gleder meg til neste episode i turgåerføljetongen - blir det mon tro en bok til slutt?

Consuming

02.11.2010 kl.22:58

For et utrolig fantastisk innlegg! Og bra bilder!! :-)

Min matgale verden

03.11.2010 kl.06:46

anettesbokboble::0)

Lilleputten

03.11.2010 kl.07:01

skikkelig spennende.. Bare måtte lese hele, gikk ikke ann å gi seg før man hadde lest hele. Utrolig bra skrevet, spennende bilder til.. ;)

Min matgale verden

03.11.2010 kl.07:53

Lilleputten:takk:0)

Min matgale verden

03.11.2010 kl.07:53

Consuming:Takk:0)

Skriv en ny kommentar

Min matgale verden

Min matgale verden

43, Bergen

En matblogg med salt og søtt, sunt og usunt, fest og hverdag. Kjersti heter jeg, teater-amatør og matentusiast med stor fantasi. Her finner du mat for en hver anledning, hverdagshistorier,og matfilmer. Livet er til for å nytes!! Kontakt meg gjerne på Kjerstisandnes@gmail.com Følg meg på instagram: kjerstisandnes Lik min side på FB: Min Matgale Verden

google.com, pub-0144216724607494, DIRECT, f08c47fec0942fa0

Kategorier

Arkiv

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits